Det blåser friskt, men jeg er trygg på at teltet holder. Jeg bruker det samme telet som har vært brukt på mange ekspedisjoner til jordens sørlige og nordlige ytterpunkter. Da tåler det Hardangervidda. Den eneste livsnødvendige varmekilden jeg har er primusen. Den kjenner jeg veldig godt og har med nok brensel. Reservedeler er pakket nøye, for jeg vet at det ikke er et spørsmål om noe ryker, men når. Resten av utrustningen er nøye vurdert og testet av mennesker som har vært ute en vinternatt før. Jeg følger deres råd. Maten er enkel: smelta kokende snø og frysetørret porsjonspakker med frokost, lunsj og middag. Hver kveld er jeg trygg i teltet, mett og varm i soveposen. Rundt halsen henger min kontakt med omverdenen, en satellittsender. Herfra sender jeg en forhåndsprogrammert melding sammen med en kartposisjon til kvinnen jeg giftet meg med lenge før frontallappen var ferdigutviklet. Meldingen er enkel:

«Jeg er trygg, varm og mett. Elsker deg».

Det er livslange bevisste valg i disse få ordene. 

Boken er skrevet i rammen av en lengre vintertur på Hardangervidda. Mye er formet av samtaler med mennesker som har godt seg vekk i livets tåke, dårlig utstyrt, uten kompass og tryggheten en trenger for å navigere i slike forhold. Den er blitt til i møte med mennesker hvor kulden har grepet seg fast i livet deres og hvor et varmt blikk og inderlig medfølelse kan bringe håpet og varmen tilbake. Ikke minst er mitt eget liv som sønn, bror, ektemann, far og bestefar som har gitt meg frimodighet til å skrive.  

Hverken livet eller fjellet gir rom for selvbedrag. Hva jeg måtte føle, mene eller ha lyst til, er i møte med fjellet irrelevant og potensielt livsfarlig. Det er kunnskap, valg og evnen til å forholde seg til virkeligheten som avgjør om jeg faktisk overlever i høyfjellet. Livet er ikke så ulikt, men ingen av oss vil overleve. Som i livet kan februar/mars by på uvær og kulde i fjellet. En av de mest nærliggende årsakene til å fryse i hjel er ikke mangel på vilje, men selvbedrag. Det kalles hypotermi. I en sen fase av dette kan det oppstå en følelse av plutselig varme. Dette skjer fordi kroppen mister evnen til å regulere temperaturen, blodårene utvider seg og varmt blod strømmer ut i huden. Det er mange skrekkhistorier om mennesker som er blitt funnet delvis avkledd i snø og kulde. Dette kalles «paradoksal avkledning», et fenomen som oppstår der vi irrasjonelt kler av oss fordi vi føler intens varme, selv om vi fryser i hjel. 

Det finnes varme som ikke redder, men som forteller at vi er i ferd med å fryse i hjel. Fjellets brutale lærdom er: følelser er ikke en trygg veiviser; vi trenger en sannhet utenfor oss selv. Det gjør vi også i livet. I dette finnes det også en sårbarhet utenfor oss selv som vi er kalt til å utforske. Det kan ikke skje i forutsigbare omgivelser eller på lekeplasser med støtabsorberende underlag. Vi trenger å være sårbare og å måtte forholde oss til farer og valg som har store konsekvenser.  

Det er først når vår egen sårbarhet blir eksponert at vi får glimt av hva vi egentlig er skapt til å være: et bilde av Gud. Mennesket er ikke skapt til å bygge sin egen identitet, det er noe vi er gitt. Å møte livet avkledd, med bare følelser og lengsler, uten sannhet er ikke bare krevende, det er livsfarlig. Dette vil jeg utforske på denne turen og vil gjennom de ulike kapitelene utfordre ikke bare samtiden, men også dype menneskelige behov og roten til disse. Spørsmålet denne boken stiller er enkelt: Er evangeliet gode nyheter for alle mennesker?  

Svaret er gitt: Ja. For det finnes en skapt virkelighet vi ikke kan forhandle med, men også en nåde vi kan vende tilbake til. Det er her denne boken begynner. Alt forankret i den dypeste sannhet som bærer bare ett navn: Jesus Kristus